peïling

Skandinavias rock-nestor fortsetter sin selvransakelse.

Joakim Thåström har vært blant Sveriges største musikalske ikoner i over tretti år. 54-åringen har gjennom hele karrieren foretatt en reise på tvers av sjangergrensene; Som rebelsk punker i Ebba Grön (1977-1983), synthrocker i åttitallsheltene Imperiet og til slutt som skrikende industrirocker hos de nederlandske Marilyn Manson-favorittene Peace, Love and Pitbulls.

Siden den gang har han gitt ut fem studioalbum under navnet Thåström. De to første som en slags musikalsk hybrid av hans tidligere prosjekter – mørk og gitarbasert hardrock med sin karakteristiske såre og skrikende vokal.

Nyutgivelsen «Beväpna dig med vingar» sees på den tredje i rekken av utgivelser som har gitt Thåström en ny storhetstid. Gjenoppstandelsen kom med det svært kritikerroste «Skebokvarnsvägen 209» (2005). Den raspete whiskeystemmen fortsatt som en sentral ingrediens, men med et langt mer akustisk lydbilde enn tidligere. Albumtittelen var identisk med adressen til hans barndoms leilighet, og illustrerte det selvbiografiske og personlige som tidligere aldri var fremtredende hos den svært så medieskye Thåström. Oppfølgeren «Kärlek är for dom» (2009) fortsatte i samme sporet med blant anet den svært så beskrivende singeltittelen «Kort BIOGRAFI med litet testamente».

I «Beväpna dig med vingar» står det retrospektive og betraktende fortsatt i sentrum. Thåström inntar observatørrolle når han forteller om menneskeskjebner i nattlige bymiljø med hoteller, puber, «den nedlagte kraftstationen» og «gamla kyrkogårder».. Repeterende og innstendig synges det om tapt kjærlighet i det nydelige strykestykket «Smaken av dig», mens «Dansbandssångaren» beskriver et langt artistliv om en mann som «kann varanda bensinstasjon från Narvik tills Himmelsfrid» og som har drukket «glas efter glas i städer jag inte ens visste fans». Når Thåström synger om denne dansbandssångaren, er det som om han synger om seg selv.

De mange refereransene til tid og rom er fremdeles til stede i «Beväpna dig med vingar». Om ikke fullt så direkte og åpenbare som tidligere, så likevel nok til å gi tekstuniverstet et personlig peg.

«Beväpna dig med vingar» tilfører ikke rockehimmelen noen form for musikalsk nyskapning.  En god del av låtene er basert på ett gitargrep, og den beskjedne akkordprogresjonen gir melodiene malende og tungt preg. Slike arrangement føles ofte krevende å lytte på i lengden – men kombinert med nerven i Thåströms vokal og de insisterende tekstene blir det ikke kjedelig.

Siden de to foregående utgivelsene er pianoet og kassegitaren er bortimot forsvunnet, til fordel for mer fremtredende bassganger og mer pulserende trommer. Gjennom hele albumet hører man bakgrunnslyder som minner om støy fra en industrihall, og i CD-sleeven kan man faktisk lese at «skrot» står oppført blant instrumentene. Albumet er i høy grad trofast mot sitt uttrykk, og i så måte representerer femtesporet – «St Anas katedral» – en befriende og nødvendig avveksling. Sammen med tittellåten er dette albumet sterkeste spor, med et refreng hvor resten av bandet bidrar vokalt med en innstendighet som treffer lytteren rett i hjertet.

«Jag står alldrig stil», sang Thåström på slutten av de rotløse åttiårene. Nå står han funnet sin stil og står endelig i ro. Det funker som bare det.

Noe ensformig, men tidvis fengende debutalbum fra bergensjenta.

Gabrielle Leithaug føyer seg inn i rekken av et etter hvert stort antall bergensartister som med vekslende hell har valgt å synge på sin egen dialekt. Den 27 år gamle bergenseren, som først ble kjent da hun deltok i TV 2-programmet «X Factor» i 2009 (det var hun som fikk programleder Charlotte Thorstvedt og dommer Mira Craig til å ta til tårene da hun røk ut), har gjort enorm suksess med fjorårets monsterhiter «Ring Meg» og «Bordet.» Førstnevnte, som for lengst har fått landeplagestatus, lå imponerende 20 uker på VG-lista, hele 10 av dem på førsteplass, og ble nominert til Spellemannsprisen i kategorien «Årets hit». Når Gabrielle nå slipper sitt debutalbum har det derfor vært knyttet relativt store forventninger.

Og bergensjenta skuffer ikke direkte. Gabrielle viser med sin solide vokal at hun er en stemme å regne med i elektropopsjangeren, og hun gjør lurt i å synge på sin egen dialekt slik at stemmen kommer helt til sin rett. Kombinasjonen av fengende og dansbar elektropop og tekster om såre brudd og trist kjærlighet, en kombinasjon som eksempelvis svenske Robyn har lykkes med tidligere, fungerer tidvis bra også i Gabrielles tilfelle. For det er ingen tvil om at unge Gabrielle har fått sin dose av kjærlighetssorg i livet og vel så det. Samtlige av de ti låtene på debutalbumet omhandler den ulykkelige kjærligheten, og hjerte/smerte-tematikken preger albumet i så stor grad at det blir litt ensformig i lengden. Gabrielle skal likevel ha honnør for at hun våger å være såpass ærlig og utleverende på sin første plate. Da er det bare så synd at de personlige tekstene hennes føles overlesset av metaforer og klisjeer, og tidvis grenser til å bli banale, slik som i tidligere nevnte «Bordet»: «Du var kun en gutt, no har eg kutt fra deg». En utstrakt bruk av nødrim gjør heller ikke saken noe bedre, som for eksempel i tredjelåta «Løkken»: «Eg pleide si du har et hjerte lagd av gull, men du e’ råtten mann, ditt hjerte e’ av kull». Albumet blir etter hvert intetsigende, men Gabrielle overrasker likevel noe når hun på sistelåta «Ingenting» roer den helt ned og leverer en brukbar og sår ballade.

Til tross for at «Mildt Sagt» inneholder flere brukbare låter, blir albumet som helhet dessverre ikke annet enn middelmådig. Men Gabrielle har allerede vist at hun kan kunsten å lage fengende låter som klistrer seg til hjernen, og alt tyder på at dette ikke er det siste vi hører fra bergensjenta. I hvert fall ikke på dansegulvet.

Melodi grand prix – en tabu kritikk uten like! eller er sjanger i musikk melodi grand prix blirr hverdagskost?

Hvert år er det i en sesong vi er i en så mange som vil mene noe om melodi grand prix og likevel er de man vil mene noe om ofte ikke journalister. Historien viser at kultursjangeren mot melodi grand prix, og musikkritikken som ligger bak fenomenet ikke er til å arbeide med. Derfor er det alltid et område som er fortapt i den norske kulturjournalistikken siden den musikken er veldig spesiell og liten sjans for å bli spilt på norske radiostasjoner. Denne vinteren har vi nettopp sett dette at det er en konflikt som foregår blant radiostasjoner og NRK-redaksjonen og hva er grunnen til dette egentlig?

Sverige gjennomførte nettopp sine seks uker lange melodifestivalen, og her er det kø for å være akkreditert som journalist. Og alle som er innenfor kulturseksjonen og musikkseksjonen vil jobbe med melodifestivalen. Melodi grand prix er en sjanger som er for de mest spesielle, dette er en verden som jobber sterkt for å bli ett hverdagslig arbeid for alle som liker om melodi grand prix. Men samtidig er det mange som tar tak om at de helst ikke vil jobbe med melodi grand prix og de gjør ikke det. Melodi grand prix er i mange år blitt forsømt av  mange journalister, og det som måtte til var blest om melodi grand prix. Ideen med blest er gode artister, men når også gode og store artister forsømmer fenomenet i mange år, eller at Per Sundnes forsømmer de sterkeste artisten burde man ha tatt ett steg utover det med å alminneliggjøre musikken og fenomenet melodi grand prix. 2012 går vi inn i en tid hvor man har sluttet å forsømme melodi grand prix fra journalistene. Hva mener jeg med det? Jo det jeg mener er at man har fra NRK og redaksjonen til melodi grand prix hatt en strategi med å få mediedekke mye større. Og man porsjonerer ut låtene. Dette skapte egentlig ingen ekstra blest mener nå jeg. Dette fordi man holdt seg på ett nivå uten de store artistene i Norge, Det rekker ikke med at Lisa Stokke, Benedict Adrian, Bobby Bare vinner. Det må noen store navn til, og dette vil jo ikke journalistene og musikkverden være med på, så egentlig er ikke det bare journalistene som forsømmer melodi grand prix men snarere de store plateselskapene og radiostasjonene musikken. De sier at musikken er tacky, og altfor tabu og altfor stereotypt homofilt. Kanskje har man rett i det. Men la oss se på hitliste musikken egentlig, finner man Gabrielle, Admiral P og allerede medietunge Plumbo som man satser mest på. Det hjelper heller ikke når det kanskje er 1 av 24 artister i årets felt som får drømmen oppfylt, med å gi ut cd. Der har den norske industrien noe å lære av svenske melodi grand prix, og hvordan man arbeider sammen fra SVT til Plateselskapene. Dette fører frem til at den norske melodi grand prix blir for mange journalister sett som nei, det går ikke an å jobbe med det, og ideelt samme med artisten som også vegrer seg, på grunn at man ikke lærer og tjener noe på det. La oss ta ett stort eksempel Lise Karlsnes, har lenge sagt at dette forumet for musikk ikke er noe for henne, og likevel når hun tar i mot utfordringen, så ryker hun ut også. Dette forteller noe om at melodi grand prix ikke er for alle. Og når NRK og Dinamo tar henne inn igjen som ett wildcard som forresten er feil måte. Så betyr dette at hun er den mest hypet artistene som man må ha i finalen uansett hva det koster. Hun har ikke den begrunnelsen som NRK legger, men for å følge litt av det normale verden som landsdekkende media skal dekke. Så legger man strategisk henne videre, og ikke de mest riktige artistene som man vet har den sterkeste stemme og kan få en sin drøm utfylt. Der har nordmennene noe å lære, fordi man kan si som Christer Björckman har sagt i intervju med meg under melodifestivalukene, at man må ha en strategi med både artister, plateselskaper men også journalister. Og gi journalister en forrang i det å kunne lytte på låtene, synse om artistene. Og samt at man vil ha minst 40 prosent ungdommer til å se programmet.

Og ved å ha strategi fra plateselskaper har svenske melodifestivalens apparat mye mer betydning som gjør at det er ikke tacky å være journalist og jobbe med melodifestivalen. Og videre er det å ha en strategi om en fremtid. Derfor har det norske journalistvesenet mye å lære av det svenske journalistvesenet når det gjelder melodi grand prix som ikke ett tabu område innenfor journalistene. Man krangler i Sverige om hvem som har de beste nyhetene og man snakker ikke med hverandre, og der har noe journalistikken i Norge å lære.  Gi rom for at alle skal få plass i den særegne musikkverden som ikke representerer den beste kritikk og beste musikken ellers. Sjanger melodi grand prix eller schlager trengs denne beste kritikken.

Det de kan lære er at man kan lytte til rådene om å se over til Sverige! Ikke forsøm melodi grand prix som musikksjanger og som en sjanger innen for kulturjournalistikken. Og da får man se nye journalister inn i bransjen melodi grand prix.

«Kreativ tørke»  er trolig et fremmedord i Motorpsychos vokabular. Etter over 20 år og utallige utgivelser er landets mest uforutsigbare band tilbake igjen – med sitt mest ambisiøse prosjekt noensinne.

Motorpsycho har utvilsomt opparbeidet seg unik posisjon i norsk rocks historie. Noe som ble meget tydelig da Morgenbladet i fjor kåret de 100 beste norske utgivelsene gjennom tidene, stemt frem av musikerne selv. Motorpsycho hadde fem album inne på listen, hvorav to blant de 20 øverste. På dette dobbeltalbumet har derimot trøndertrioen beveget seg inn i ukjent farvann, resultatet er et maritimt konseptalbum.

Fra bestillingsverk til plate

«The Death Defying Unicorn» ble opprinnelig fremført som et bestillingsverk under 50-års jubileet til Moldejazz i 2010. Siden den gang er musikken omarrangert, raffinert og spilt inn på nytt sammen med produsent Kåre Chr. Vestrheim. Ståle Storløkken er med videre fra bestillingsverket, det er også Trondheim Jazzorkester og strykerne i Trondheimssolistene.

Storløkken er for mange mest kjent bak tangentene i Supersilent, men bør regnes som et fjerde bandmedlem på denne platen. Han er kreditert som låtskriver på flere spor og har både komponert og arrangert store deler av platens instrumentale partier.

Psykedelisk sjøslag

«A fanciful and fairly far-out musical fable». Albumets undertittel gir en liten forsmak på hvilken reise Motorpsycho og kompani er i ferd med å legge ut på. Med et slikt stjernelag på dekk ligger det meste til rette for en fantastisk, men til tider utfordrende seilas.

Vokalist og bassist, Bent Sæther, hentet inspirasjon til tekstene fra litterære klassikere som «Odysseen» og «Moby Dick». Begge verkene er også oppført som anbefalt tilleggslitteratur på baksiden av omslaget. Tekstuniverset i «The Death Defying Unicorn» følger en ung mann som blir tvunget til å mønstre på som sjømann.

Den orkestrale og instrumentale introen på albumet glir etter noen minutter over i den storslagne låten «The hollow lands». Kenneth Kapstad briljerer med delikat og kaotisk trommespill, mens Hans Magnus Ryans gitar viderefører melodilinjen fra introen. Frem til nå er det lite som minner om Motorpsycho slik vi kjenner dem fra før, men det endrer seg når låten brått skifter både takt og karakter. Med ett er det umiskjennelig Motorpsycho. I løpet av de neste sporene er bandet og resten av musikerne innom episke progrock partier og dvelende, men vakre instrumentale stykker som gir tiltrengte pusterom.  Her kommer de to ensemblene og Størløkkens arrangementer virkelig til sin rett.

Verdig punktum

Motorpsycho har også tidligere gitt ut plater med store symfoniske lydbilder. Henholdsvis «Phanerothyme» (2001), «It’s a Love Cult» (2002) og samarbeidet med hornseksjonen til Jaga Jazzist i 2004. I forhold til disse står derimot årets «The Death Defying Unicorn» igjen som et mer gjennomført kunstnerisk prosjekt. Et konseptalbum med slike proporsjoner kunne lett glidd over i ren stormannsgalskap og kaos, men Motorpsycho og Storløkken styrer skuta på stødig vis. Det tar noen gjennomlyttinger før man klarer å gripe helheten, men det er absolutt verd innsatsen.

Bent Sæther synger bedre enn på lenge, og bandet har kanskje aldri spilt så bra før. Noe som ettertrykkelig kommer frem på avslutningssporene «Mutiny!» og «Into the mystic». Førstnevnte manes frem av Sæthers tunge og drivende bassriff, en tung og fortreffelig låt i god, gammel Motorpsycho-ånd. Den siste låten er en noe mer neddempet seanse, som ved hjelp Ola Kvernbergs bidrag på fiolin og Ståle Storløkkens svevende synth, setter et verdig punktum på albumet.

Neste gang norgeshistoriens beste plater skal oppsummeres, er det ikke umulig at «The Death Defying Unicorn» finner sin plass på listen.